Siste 6 månedene har vært knallharde å takle. Depresjonen har tatt all makt over meg. Å kjempe seg gjennom hver dag, hver uke og hver måned er tøffe saker må jeg si. Som jeg har skrevet tidligere har jeg prøvd mye forskjellig behandling, uten noe positiv effekt.
For 1 uke siden var jeg hos legen, ikke fastlegen da hun har ferie, der vi fikk snakket mye om hvordan hverdagene er. Vi ble fort enige om at slik kunne jeg ikke fortsette, noe må skje. Da kom han med forslaget om å prøve en ny type antidepressiva som kom i 2016, en snill type medisin uten store bivirkninger. Inni mitt hodet ble det litt kaos, skal skal ikke… jeg endte med å gi det ett forsøk. Har ingenting å tape på det nå. Den første tabletten var tung å ta, da jeg følte det som ett stort nederlag å måtte ta medisin, jeg hadde ett håp om å klare det uten. Virkningen skulle komme sakte og iløpet av 14 dager skulle jeg kjenne noe bedring. Nå, 7 dager senere merker jeg noe forandring. Det er lettere å stå opp og ta fatt på dagen. Skal ikke skryte og si at energien er på topp, men har ikke angret på oppstarten av medikamentet. Kvalm er jeg ja, men det står at det skal være forbigående. Så jeg har bestemt meg for å fortsette å ta disse, og har håp om å få lettere dager fremover.
Drømmen er å få livsgnisten tilbake, kjenne at jeg lever 😍 kanskje klarer jeg å bli litt mere sosial etterhvert, hvor bra hadde ikke det vært?
I går kveld var første gang på lang tid jeg lo så tårene trillet, av ett tv-program, det var faktisk litt skummelt å kjenne på den følelsen. Er det ikke rart? Skummelt å le liksom? 😊
I morgen kommer mellomste datteren hjem, hun har vært i praksis utenlands i 10 uker. I helga flytter min eldste datter tilbake til hjemlige trakter etter 4 år borte pga studier. På fredag skal vi på avslutning til yngste datra, hun starter sin lærlingetid nå.
Jeg har mye å se frem til og har like mye å være takknemlig for 🥰