Skal, skal ikke..

Siste 6 månedene har vært knallharde å takle. Depresjonen har tatt all makt over meg. Å kjempe seg gjennom hver dag, hver uke og hver måned er tøffe saker må jeg si. Som jeg har skrevet tidligere har jeg prøvd mye forskjellig behandling, uten noe positiv effekt.

For 1 uke siden var jeg hos legen, ikke fastlegen da hun har ferie, der vi fikk snakket mye om hvordan hverdagene er. Vi ble fort enige om at slik kunne jeg ikke fortsette, noe må skje. Da kom han med forslaget om å prøve en ny type antidepressiva som kom i 2016, en snill type medisin uten store bivirkninger. Inni mitt hodet ble det litt kaos, skal skal ikke… jeg endte med å gi det ett forsøk. Har ingenting å tape på det nå. Den første tabletten var tung å ta, da jeg følte det som ett stort nederlag å måtte ta medisin, jeg hadde ett håp om å klare det uten. Virkningen skulle komme sakte og iløpet av 14 dager skulle jeg kjenne noe bedring. Nå, 7 dager senere merker jeg noe forandring. Det er lettere å stå opp og ta fatt på dagen. Skal ikke skryte og si at energien er på topp, men har ikke angret på oppstarten av medikamentet. Kvalm er jeg ja, men det står at det skal være forbigående. Så jeg har bestemt meg for å fortsette å ta disse, og har håp om å få lettere dager fremover.

Drømmen er å få livsgnisten tilbake, kjenne at jeg lever 😍 kanskje klarer jeg å bli litt mere sosial etterhvert, hvor bra hadde ikke det vært?

I går kveld var første gang på lang tid jeg lo så tårene trillet, av ett tv-program, det var faktisk litt skummelt å kjenne på den følelsen. Er det ikke rart? Skummelt å le liksom? 😊

I morgen kommer mellomste datteren hjem, hun har vært i praksis utenlands i 10 uker. I helga flytter min eldste datter tilbake til hjemlige trakter etter 4 år borte pga studier. På fredag skal vi på avslutning til yngste datra, hun starter sin lærlingetid nå.

Jeg har mye å se frem til og har like mye å være takknemlig for 🥰

Reklame

Aksept

Da er det juni måned, været er ustabilt og det er også formen min. Depresjonen har satt seg skikkelig fast, ingenting er lystbetont. Nå skal jeg ikke lyve, noe positivt er det selvfølgelig.

Sist helg var vi på bobiltur. Redselen for å ikke klare og gjennomføre var der, men jeg ble med 💪 vi fikk en helg med kortspill, god mat, familietid og bare kos. Det var faktisk litt godt å komme seg bort noen dager 😊

I går var jeg i samtaleterapi, det er alltid tøft. I dag var det manuellterapi og legebesøk. Jeg har fått betennelse i ei arm og i ett kne. Det ene fører med seg det andre..

Fikk besøk av ei venninne i dag, det er alltid så godt å ha henne her. Jeg klarer å være meg selv. Tiden går så fort når hun er her 😍

Men så er det no den der depresjonen som fortsatt styrer livet mitt. Negative tanker, angstanfall, frustrasjon og fortvilelse. Jeg er skuffet over meg selv, hvorfor klarer jeg ikke å snu denne vonde sirkelen? Det er ikke slik jeg ønsker å ha det, jeg vil leve!

Stresset jeg har bygd opp i kroppen må jeg få roet ned. Leter stadig etter nye måter å finne en vei ut av dette. De rundt meg sier jeg må lære meg å akseptere de dårlige dagene, og det tror jeg også kan være nøkkelen. Men, hvordan skal jeg klare det? Det blir mitt nye mål for de neste dagene, aksept..

Tankekjør

Sitter her med alle de tankene, tankene som styrer min hverdag. Ønsket er å kjøre ett stykke for å se min sønn spille fotballkamp, men så er det de fordømte tankene som sier «det klarer du ikke». Gjør jeg ikke det? Faktisk, i dag SKAL jeg gjøre det, koste hva det koste vil. Jeg elsker å se han spille, det gir meg så mye glede. Ungdom som lever livet akkurat slik de ønsker å leve det ❤

For å spole en dag tilbake, så er jeg litt stolt av meg selv. I går var det en tung dag, men på ettermiddagen bet jeg sammen tennene, fikk med meg mannen og gikk en tur der jeg pushet opp pulsen. Det var skummelt, men så deilig etterpå 🙌 Trøtt ble jeg men det er vel positivt 😉 jeg må lære forskjellen på det å være fysisk sliten kontra psykisk sliten. Stole på at det ikke er hodet som spiller ett puss..

Men nå skal jeg hive meg rundt og kjøre 1,5 time hver vei for å se fotballkamp, det går så bra så 💪

Tøffe tak..

Ja, jeg vet alle har dager der det går litt opp og litt ned. De fleste skiller ut de dårlige dagene, og godtar de. Men, for meg setter de seg liksom fast. Det er de som alltid blir husket, gode dager glemmes når det stormer som verst.

I en periode nå har det vært alt for mye opplegg rundt min psykiske sykdom, veldig mye prøving, feiling og tolking. Føler jeg har blitt dratt den ene veien, så trekt tilbake og skjøvet den andre veien.. ett stress bygger seg opp, og jeg blir usikker på om jeg noen gang skal komme meg videre. Medisiner, nettkurs, terapi, treningsøvelser, yoga, ut å gå.. ja, skjønner du? Det blir så mye at hodet bare suser. Sist mandag da jeg var på EMDR-behandling sa psykologen (etter mitt store sammenbrudd) : «nå må noen si stopp, du sliter deg fullstendig ut på å ha så mye å forholde deg til». Takk! Det var som om noen tok hull på bobla som har vært rundt meg i de siste månedene. Så var det det der med å kan sitte i soffan, uten dårlig samvittighet. Det å kose seg, bare nyte tiden. Det kan ikke jeg, jeg er min største fiende. Kjefter på meg selv hver eneste dag. Når skal jeg bli fornøyd med meg selv? Jeg har ikke svaret..

Mange mener og tror de kan fortelle meg hva jeg må gjøre. De mener det nok bare godt, men det gjør utrolig vondt. «Det er bare å komme seg ut», «det er bare å hoppe i det», «det er bare å bestemme seg» osv. Nå nei, så enkelt er det ikke. Hadde det vært det, da har jeg gjort det for leeeenge siden. Ingen må tro dette er en ønskesituasjon, jeg skulle så mye heller hatt flere gode dager enn dårlige. Kroppen og hodet er helt utslitt, ingenting å gå på. Det er som psykologen sa: «Det er ikke for pyser dette her»…

Jeg er så heldig som har en mann som støtter meg gjennom alt. Er med hos lege, psykolog, kjører meg hit og dit, ja han er bare enestående ❤ selvfølgelig er det en prøvelse for forholdet når ting er som de er, kan ikke legge skjul på det. Så langt har vi kommet oss gjennom det, og vi har trua på at ting snart må snu 💪🙌

Min gode venn Tarzan 😍

To skritt frem og ett tilbake

Det er mye som skjer for tiden, jeg kjenner en endringsprosess i kroppen. Etter 2 runder med EMDR og medlemskap i «Tanketreneren, Medlemsportal for mental styrke og indre ro» har det skjedd noe. Tankekjøret er mindre, fokus endres til å tenke positivt. Knallhard jobbing, er i full «jobb» døgnet rundt. Det er kun JEG som kan gjøre denne jobben, og det er jeg motivert for å ta tak i nå. Men, så har jeg selvfølgelig noen nedturer innimellom. Da er fokus ekstra viktig, det å stoppe opp, ta tak og gjør noe med det. Det å kjenne på glede inni meg er noe jeg har glemt, de negative tankene har preget min hverdag fullt ut. Her har meditasjon vært min største hjelp. Etter flere tester har jeg fått bekreftet at jeg er høysensitiv. For meg har det vært negativt oppfattet, helt til jeg fikk forklart hvordan det er å være det. Nå må jeg se det som en ressurs og ikke som en byrde. Kort forklart om det å være høysensitiv er: Følsom for lys/lyd/stress, tar innpå meg andre sine følelser (har veldig mye empati og synes synd på alle), er en sosial person, men blir fort mye følelser og sansing som igjen gjør at jeg blir sliten og stresset, setter andre foran meg selv osv.. Jeg GjØR meg selv vondt. Nå når disse tankene og følelsene dukker opp, sier jeg STOPP, og endrer fokus over på noe helt annet. Mange tenker sikkert : «Nå har hun virkelig tippet helt av», ja da får de bare tenke det. For meg har det å bli bevisst mitt tankemønster, mine følelser og handlinger gjort til at jeg kan starte å leve igjen 🙂 Har fått tilbake mer energi (har mye mer å hente), ler mer, er opplagt når jeg våkner, ser lysere på fremtiden og har IKKE tatt en beroligende tablett på flere dager 🙂 🙂 Jeg er forberedt på tilbakefall, men for meg er to skritt frem og ett tilbake greit akkurat nå 😉 Ha en strålende dag 🙂

Savner å være den jeg en gang var

Torsdag var jeg hos lege på Nevrosenteret på st.olavs for å få svar på søvn-eeg og om mulighetene for å få førerkortet tilbake. Alle tester var fine, og etter litt diskusjoner (fra min side), ble det besluttet å søke fylkeslegen om å få tilbake føreretten. Håper det ikke tar alt for lang tid å få svar.. Vi dro rett fra sykehuset og til innsamlingsaksjon på skolen til sønnen. Kom inn i den store hallen, masse folk og jeg kjente alt svaiet og var sikker på jeg skulle besvime. Stresset øker, føler alle ser på meg, tror alle merker jeg har angst og rulla er igang. Så har jeg ei venninne som kom bort til meg, ga meg en klem og vi satte oss ned sammen ved ett bord. Hun klarte å få meg til å fokusere på andre ting, snakket og lo litt. Hun er så rolig og behagelig å være sammen med, hun skjønner meg uten at jeg trenger å forklare 🙂 Fredag var jeg hos manuellterapeuten, og kom derifra helt utslitt. Kjenner dagene etter EMDR-behandlingen har vært tøffe. Alt er så sårt. I går kom nest gamleste datter og kjæreste hjem, hun har pakket for å være i praksis som sykepleierstudent. 10 uker! i Wales. Mora synes det er tøft å tenke på at hun skal være så langt borte, og helt frem til sommeren.. Men, hun gleder seg og det er det viktigste 🙂 Yngste datter kom hjem i dag, hun og sønnen skal hjelpe faren med våroinn. Nå startet pløyinga, så dagene fremover ser jeg vel ikke så mye til de 😉 Jeg havnet på legevakta i går, gallestein mente de. Fikk en sprøyte for smertene og for å utvide gallegangen. Den hjalp fort mot smertene, men når jeg får bivirkninger som munntørrhet, følelse om at halsen strammer seg og smerter i brystet, da kommer også den store stygge angsten. Jeg blir så redd! Og da klarer jeg ikke tenke rasjonelt, tror med en gang at det er noe alvorlig. Jeg er så lei og utålmodig, vil ha tilbake den Marte jeg en gang var.. En ting jeg må bli flinkere til er å ta ibruk de verktøyene jeg har lært, hjelper ikke å bare tenke på de. Energien tappes av alle tankene, jeg vet det. Resultatet kommer ikke før jeg tar meg selv i nakken og jobber med utfordringene!

Sola skinner, det vil jeg også..

Ute er det strålende sol og 8 grader. Våknet med sola i ansiktet og virvar i hodet, jeg orket ikke tanken på å stå opp. Etter noen samtaler med min mann kom jeg meg opp av senga og ned i stua. Tankekjøret bare raser ivei, jeg blir oppgitt og skuffet over meg selv. Satte på telefonen med meditasjon og fokus på pust, og det er utrolig god terapi. Jobbet hardt med meg selv, tok på meg sko og jakke og gikk ut for å hjelpe mannen å rydde litt søppel rundt på gårdstunet. Utrolig hva som dukker opp når snøen forsvinner…. Kom en nabobonde innom, han såg oss ute, så da ble det en kaffekopp og litt skravling i solveggen. Det at folk stikker innom er veldig hyggelig, synd den tradisjonen har forsvunnet. I dag er det slik at vi føler vi må spørre om det er greit vi kommer, men jeg synes det er mye enklere hvis folk bare kommer. Da er det nok å servere en kopp kaffe, slipper stresset med å finne på noe å servere, rydde hus osv.. Nå når jeg kom inn igjen kjenner jeg kroppen skjelver, hjertebank og er utrolig trett. Det «koster» å presse seg, og ja, jeg vet det er positivt på sikt 😉 Etter så mange år med inaktivitet kan jeg vel ikke forvente å klare så mye på en dag. Det er de små skrittene som teller sies det.. Nå skal jeg ta meg ei økt med Mediyoga, få fokuset over på noe helt annet 🙂 I morgen skal jeg på sykehuset og få svar på de testene jeg har tatt, kryss fingrene for meg alle sammen, jeg ønsker å få tilbake førerkortet mitt 🙂 Ha en fin onsdag og nyt vårfølelsen 🙂